01 jul Allemannsretten og ferdsel i strandsonen

Det er blitt sommer og mange gleder seg til sol, bading, båtturer og opplevelser i vannkanten. Men er det slik at alle har rett til å ferdes i strandsonen?

Friluftsloven trekker et skille mellom innmark og utmark. Loven definerer innmark som gårdsplass, hustomt, dyrket mark, engslått, kulturbeite og liknende områder hvor allmenhetens ferdsel vil være en utilbørlig fortrengsel for eier eller brukere. Hvis området ikke faller inn under definisjonen for innmark er det regnet som utmark.

Skillet mellom innmark og utmark er viktig. I utmark er det en generell rett til ferdsel så fremt ferdselen skjer på en hensynsfull måte. I praksis betyr dette at en kan som hovedregel ferdes til fots fritt i utmark, så lenge man viser hensyn. Dette er i motsetning til ferdsel på innmark. Der er det tillatt å gå langs veier og stier så lenge det holdes god avstand til hus, hytter, hager og gårdstun.

Det kan innimellom være vanskelig å fastsette skillet mellom innmark og utmark, særlig gjelder dette ved sjøen. Det er heller ikke alltid at skillet mellom innmark og utmark alene gir svaret på om allmennheten har rett til å ferdes på en konkret strand. Allmennhetens rett til ferdsel kan være både redusert og utvidet ved annet regelverk som gjelder lokalt på den enkelte plass. Dersom en er i tvil om ferdselsretten bør kommunen kontaktes. Kommunen har en plikt til å komme med en veiledende uttalelse. Kommunens plikt gjelder både ovenfor grunneier, bruker eller et friluftslag som ber om det.

Det er viktig å være klar over at det er belagt med straff å overtrede friluftsloven. Dette gjelder både for grunneier og for andre brukere.

Dersom det startes arbeid med bygging som er i strid med loven, kan kommunen kreve at arbeidet stanses. Dersom byggverk eller inngjerding som hindrer allmennhetens ferdsel er satt opp, kan kommunen kreve at bygget fjernes og den som har satt det opp må dekke kostnadene ved fjerningen.